Kreative Nord

En oversikt over det profesjonelle kulturfeltet & de kreative næringene i Nord-Norge

Hvorfor vi alle bør delta i Tromsø Arctic Pride paraden

14993349_10154219127767637_4208267406315569686_n

Foto: Lars Åke Andersen

Det var ei usedvanlig mørk uke i november. Sammen med en hel verden våknet jeg onsdag 9/11 til nyheten om at Donald Trump var blitt president i USA. Jeg brukte dagen på å lese alle artikler jeg fant, se mini-dokumentarer og prate med alle jeg møtte for å prøve å forstå. Jeg ble klokere, men ubehaget ville ikke gi seg. Et par dager senere våknet jeg til nyheten om at Leonard Cohen var død. Min helt Leonard. Jeg satt alene hele dagen, med rødvin og gitaren. Pløyet meg gjennom et helt liv av poesi og sang.

Dagen derpå våknet jeg av meldingslyden fra telefonen. «Parade i dag ja?».
Hodet hamret, som det ofte gjør når jeg drikker rødvin og gauler Cohen sanger en hel natt. Men da jeg sto foran speilet og febrilsk heiv kaldt vann i ansiktet, kjente jeg at den siste ukas avmakt slo sprekker. Jeg kunne endelig gjøre noe.

Tromsø Arctic Pride ble i år arrangert for andre gang. Festivalen har på kort tid satt preg på bybildet, med over 20 arrangementer på 7 dager. Det var utstillinger, debatter, skeiv quiz, foredrag, film, fest og parade. I år valgte festivalen å sette fokus på skeiv ungdom og unge voksne, og se på hvorfor mange av dem velger å forlate Tromsø og Nord-Norge, siden de opplever at det er lettere å være skeiv i en storby. I løpet av uka som gikk beviste festivalen at Tromsø kan være en attraktiv by for alle, uansett hvem du elsker. Det er viktig at vi tar med oss dette fokuset og engasjementet videre inn i hverdagene.

I et forsøk på å møte dagens fargekode heiv jeg på meg leopardkåpa fremfor den praktiske, trauste vinterjakka og labbet ned til sentrum. Utenfor Nerstranda senter ble jeg møtt av det vakreste synet jeg har sett på lenge. Ungdommer med det fargerike flagget malt over hele ansiktet, med glitter på boblejakkene og hjemmelagde skilt med budskap som ga meg tro på menneskeheten igjen. Eldre damer i de fineste kåpene sine, med buttons fra 70-tallet, som står like stødig i dag som den gang. Barn i alle aldre, tydelig nyskjerrige og giret over stemningen. «Vi har hatt champagnefrokost siden kl 10!» ropte en bekjent over lyden av folkemengden og gliste. Jeg fikk et flagg i handa og sammen med venninnene mine, lesber, homofile, og andre skeive mennesker, politikere, organisasjoner, heterofile, voksne og barn, ropte jeg alt jeg kunne. Hoiet og danset av meg den siste ukas avmakt. Og jeg gråt, men denne gangen over mengden lyd og kjærlighet tusen mennesker kan oppdrive en ellers grå lørdag i november. Over hvor godt det var å markere rein kjærlighet og mangfold sammen med byen i mitt hjerte.

Toget endte opp i kafeen på Nye Tvibit. Der holdt leder i i FRI (tidligere LLH), Ingvild Endestad appell til folkemengden. «Akkurat nå går nynazister fra Norge, Sverige og Finland med budskap mot personer som oss. Det skal vi kjempe imot. Vi trenger fokus på de som ønsker å leve på andre måter. Alle skal få være den de er og bo i den byen de er fra».

For andre gang den dagen fikk jeg frysninger ned langs ryggraden. Det er et skifte i verden. Vi kjenner det alle sammen. Og det er nettopp derfor vi må markere høyt og tydelig hva vi står for og hva vi tror på. Ikke skeiv sier du? Ikke jeg heller. Men det handler ikke om det. Det handler om at det fortsatt er vanskelig å være seg selv i denne verden. Samfunnsmessig er jeg privilegert. Utdannet, hvit, relativt rik, i en jobb jeg liker, men jeg kjenner ofte på de til tider trange rammene av hva det vil si å være kvinne. Da jeg hørte appellen til Endestad prøvde jeg å forestille meg disse rammene hvis jeg i tillegg hadde vært forelsket i en jente som 14 åring. Hva om jeg hadde identifisert meg som gutt? Eller kanskje elsket begge kjønn like høyt?

 

Det finnes ingen riktig eller feil måte å elske på, og jeg tror det er flere enn oss tusen parade-deltagere som kan stille oss bak den påstanden her i Tromsø by. Kan ikke resten av dere andre være med neste år? Det er på tide å kjempe litt ekstra for det vi står for, og vise unge mennesker at det de føler ikke er feil, samtidig som vi sender et signal til alle som demonstrerer mot fri kjærlighet at dette er uakseptabelt. Tenk om Tromsø kunne være den byen der halve befolkninga gikk i Pride parade? Jeg har troa.

Tromsø Arctic Pride arrangeres 4-12 november 2017. Dere har meldeplikt. Jeg er hun i leopardkåpa, med tårer i øya.

15027834_10154474297090210_3167058925024021645_n

Ida Karoline Nordgård og meg.

 

Ukas redaktør

Lisa Skoglund


Sist redigert

13/01/2017 12:57