Kreative Nord

Hva som rører seg innen kulturfeltet i Nord-Norge

Historien om Albert; talentet som ikke lot seg avmåle før det var for sent

Talentet Albert kom fra øya Utsiden, en avsidesliggende øy i en naturskjønn kommune ikke langt herfra. Albert hadde en forunderlig oppvekst. Til tross for at familien hadde lite penger, stod det enten kamskjell, knivskjell, hjerteskjell, boknet fisk, tørket fisk, sprengt fisk, tang-pasta eller annen sjømat på bordet. Hver dag. Familiens overhode, Alberts far, var kreativ i matveien, og inntok alt som var å finne både i strandsonen og i havet. Fiskesuppe med kraft kokt på strandkrabber med knust chips av bu-tare oppå, var Alberts favoritt.

Albert vokste opp i en familiebedrift der nesen var det viktigste instrumentet for å måle kvalitet. 20 sorter tørrfisk ble klassifisert på denne måten. Alberts familie visste lite om hva ordene markedsplan og markedstilpasning inneholdt. Ei heller kunne de noe om nettverk og nettverksbygging, nei, de leverte den samme tørrfisken til sine forfedres kontakter i Italia, slik de alltid hadde gjort. Og klarte seg på de pengene de fikk ut av dette, uten å vokse vesentlig i økonomi fra år til år. Øya var ikke større enn den var, der kunne rett og slett ikke produseres mer fisk.

Saxofonen kom fra Italia som en ekstra påskjønnelse. Familien fikk et elendig instrument i hus, noe som ga Albert en særegen spillestil. Albert lærte seg musikk gjennom bruk av en annen sans: hørselen. Mangelen på levende lærerkrefter var fullstendig, et ungt talent med særpreg var i emningen.

Alberts særegne musikk lot seg ikke kvantifisere. Albert spilte minimalistiske fraser og ostinat som tok samme tiden han brukte på å skjære torsketunger. Han sang frasene han hadde funnet på, fikk dem inn i hukommelsen ved hjelp av ulike tidslengder. Noen fraser varte i ti torsketungers skjæringstid, andre i tre eller fem. Å sette frasene inn i en tradisjonell taktinndeling på 3 eller 4, var umulig.

Italienerne som kom på årlig inspeksjon, hørte utvikling i spillet og oppmuntret ham til å gjøre noe med talentet sitt. Albert valgte seg byen Nord, der det fantes gode lærekrefter innenfor spennende fag som kulturell innovasjon og markedsføring ved kulturnæringslinja ved byens høgskole.

Det gikk som det måtte gå.

Sensorene mente at Albert hadde dårlig rytmeforståelse, det svingte ikke av ham, men om de hadde målt med klokke, og ikke tommestokk, hadde de kjent at Albert faktisk hadde perfekt time, i ordets retteste forstand. Noen fraser tok 7,9 sekunder mens andre tok 3,7 sekunder. Små, merkelige musikalske svinghjul som fungerte helt perfekt på egenhånd, bare ikke sammen med andre musikere.

Albert kom inn på skolen dette til tross. På en studieretning for teoretisk kreativitet.

Albert fikk sin selvtillit fra kaffebaren. Han snakket en morsom dialekt, kundene likte ham og CV´en begynte å se bra ut.  Han turde skrive med tjukkere bokstaver og redigerte livet sitt støtt og stadig.

Han kom tilbake ferdig redigert til Utsiden etter 21 år i Nord, tok over tørrfiskvrakingen, men sendte hele familiebedriften lukt ad undas ved å innføre standarder,  måleinstrument og ord Nord hadde lært ham å bruke. Han rev ned på langt kortere tid enn han selv hadde brukt på å bygge opp kunnskap. Kaffebaren hadde gitt ham et nettverk som ikke var tilpasset livet på Utsiden.

Alberts økonomiske lykke i livet ble at han ble tatt igjen av tiden. For det å administrere ble i seg selv en kunst. Det å henge opp andres bilder i sitt lokale galleri, det å kuratere, ble større og viktigere enn kunsten selv, og det gav ham anerkjennelse. Som fascilitator med stor sans for måltall lykkes han økonomisk så godt at han fikk sitte i andres styrer og stell. Han fikk definisjonsmakt.

Fiskesuppe med kraft kokt på strandkrabber, med knust chips av bu-tare oppå, Alberts favoritt fra barndommen, ble nå kjøpt på byens beste restauranter, uten at Albert husket på hvor han selv kom fra.

En kul ting ved Albert var at han hadde tviholdt så hardt på dialekten sin, at ingen hjemme forstod hva han sa da han kom tilbake til øya Utsiden. Han ble en kuriositet som måtte snakke engelsk på co-open for å bli forstått.

Den vandrende kulturnæringseksperten mistet vel kort og godt kontakten med hele sanseapparatet sitt, det vil si, excel-arket ble noe av det mest opphissende han visste om, så slik sett fungerte øynene. Men nesen var ødelagt, gehøret likeså. Men, han ble flink til å snakke om konsertene han SÅ.

Illustrasjon: Martin Losvik

Ukas redaktør

Håvard Lund


Sist redigert

08/08/2018 10:05