Kreative Nord

Hva som rører seg innen kulturfeltet i Nord-Norge

Sultne spøkelser og gråtende roboter – et intervju med Janne Juvi Rasmussen

Foto: Caroline Kaspara Palonen

 

Jeg passerte et verk av Janne Juvi Rasmussen på vei hjem fra kontoret her om dagen. Det regnet og jeg hadde en buss å rekke. Bildet stod utstilt i vinduet på Paletten kunst & innramming i Harstad. Det skilte seg ut fra andre motiver jeg har blitt vant til å se i sidesynet når jeg passerer. Den enkle skikkelsen med de store, svarte boksehanskene satte i gang en rekke spørsmål i meg. Vil den bokse? Må den bokse? Den må sikkert det, men hvilken kamp er det som må kjempes, og hvorfor henger armene slapt ned? Janne Juvi Rasmussens univers har fascinert meg siden jeg var deltaker på en smykkekunst-workshop tidlig på 2000-tallet. I fjor var det sønnen min på seks år som fikk lage sine egne jakkemerker på et verksted ledet av Janne.

Bildene til Janne Juvi Rasmussen består ofte av figurer tegnet med sikker strek. Hun eksperimenterer med en rekke ulike teknikker, og har blant annet jobbet med tegning, maleri, smykkekunst og grafikk. Titler som I am not broken I will not break og To mend your broken hope vitner om flere lag og emosjonelt innhold bak det relativt stramme og kontrollerte uttrykket. I denne betrakteren setter det i gang et ønske om å lage en historie. Leken, det barnlige og noe stillfarent, men på samme tid konfronterende, gjør at jeg stadig vender tilbake til Jannes kunst. Arbeidene hennes snakker ofte til barnet i meg, men også til den voksne som ikke klarer å slutte å drømme selv om omgivelsene kanskje krever det. Og kanskje aller mest til den den trassige jenta med det knuste hjertet.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på Jannes kunstnerskap, men jeg har ikke funnet den rette anledningen til å stille henne så mange spørsmål. Ikke før hun satt ved nabobordet mitt en morgen på kafé. Hun spiste et suksesstertestykke. Det kan ha vært frokosten hennes. Hun lurte på om jeg ville ha halve stykket? Hun sa hun forsøkte å skrive ei pressemelding til utstillinga Hungry ghost. Vi begynte å snakke om hvor vanskelig det kan være å beskrive det man jobber med. Noen dager senere spurte jeg Janne om vi kunne ta en prat. Hun takket ja til det. Vi traff hverandre på kafé en ettermiddag i Harstad. Himmelen var blå. Sola hadde stekt hele dagen. Kafélokalet var så godt som tomt. Det hang ingenting på veggene.

 

Little Boxer II  Foto: Janne Juvi Rasmussen

 

Når oppstod ditt fantasiunivers, og husker du hvordan?

Det oppstod nok allerede i barndommen. Jeg var mye alene som barn. Jeg hadde noen gode venner, men jeg følte nok at jeg var litt alene i verden. Jeg har bestandig vært veldig glad i dyr. Dyret symboliserer noe åpent og kjærlig. Jeg verdsetter den ikke-dømmende kontakten man kan få med et dyr. Å få barn selv har også gjort at jeg ser min egen barndom utenfra, i et nytt lys. Figurene kommer frem, litt som hjelpere. De er der hele tiden, men det er jeg som gjør dem synlig. Jeg tenker ikke at jeg skaper dem, men at jeg synliggjør dem. Og så får de bare komme når de vil. Jeg jobber jo også på andre måter, og med utgangspunkt i konkrete ting jeg ser, men jeg har først og fremst blitt kjent for figurene. Mormor og farfar var kunstinteresserte, så jeg ble tidlig introdusert for kunst. Jeg var også flink til å tegne. Jeg hadde en onkel som tegnet med meg, og som tok vare på alle barnetegningene mine. En gang kommer disse til å bli mye verdt, sa han. Jeg har alltid vært fascinert av tegning. Av streken som skaper illusjonen av noe på papiret. At onkelen min tegnet var magisk for meg.

 

Superkitten  Foto: Janne Juvi Rasmussen

 

Hvor ofte dukker hjelperne dine opp?

Når jeg skisser og skal lage noe abstrakt, så kommer de ofte. Jeg jobber med å gjøre dem mer tvetydige slik at de blir mindre påtrengende. På den måten håper jeg de kan åpne for flere tolkninger hos betrakteren.

 

Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?

Jeg gikk kunst- og håndverkslinja på Sund folkehøgskole. Det ble et viktig år for meg. Det var her jeg fant ut at jeg kanskje kunne gå denne veien. Jeg fikk avstand til utdanningspresset, og fra ytre krav om å foreta et fornuftig utdanningsvalg. Jeg fikk tillit til egne evner, og tillit til at jeg måtte ta grep om mitt eget liv, og ikke gjøre det andre mente ville bli det beste for meg. Senere kom jeg inn på det som på folkemunne het Kunst & Håndverkskolen i Oslo. Jeg kjente meg veldig hjemme der. Det var fantastiske, men krevende år.

 

Little Boxer III   Foto: Janne Juvi Rasmussen

 

Jeg har lagt merke til at du eksperimenterer med veldig mange ulike teknikker. Hvorfor, og hva gir det?

Jeg kjenner på en motstand mot å bare holde på med én ting. Jeg vil ikke bli satt i bås som tegner eller grafiker. Jeg liker også å ta i bruk det jeg har. Det kan være papir eller lerret. Å jobbe med trykk er mer håndverksrettet, og prosessen kan i seg selv oppleves som meditativ. Det er spennende for meg å se hvordan teknikken påvirker uttrykket.

 

Skisse   Foto: Janne Juvi Rasmussen

 

Hvordan arbeider du?

Jeg arbeider jevnt og trutt. Jeg har et arbeidsrom, og jeg liker å ha tingene synlige, for da kommer jeg fort inn i den skapende prosessen. Alt ligger klart til å hoppe rett inn. Noen ganger har jeg en idé om et motiv jeg vil jobbe med, men ofte skjer det av seg selv. Jeg kan begynne med noe som er ment som en øvelse, og så ender det i et arbeid. Hvis jeg har en idé, så blir resultatet aldri slik som jeg i utgangspunktet hadde tenkt at det skulle bli. Jeg har mange skisser og påbegynte arbeider som jeg kan ta frem etter en tid. Jeg jobber gjerne videre med dem – og i en ny retning. Jeg trenger ikke å vente på inspirasjon. Jeg bare begynner. Det er tida som setter begrensning. Tid til å jobbe utløser alltid noe.

 

All the angels   Foto: Janne Juvi Rasmussen

 

Hva inspirerer deg?

Det er nok et sammensurium av følelser, musikk og film. Det kan sette i gang noe, men jeg tenker ikke nødvendigvis på det som inspirasjonskilder. Kanskje mer som igangsettere, eller noe som gir en ny vinkling. En uttrykksfull strek med mye nerve i tenker jeg på som en verdi. Jeg kunne tenkt meg å jobbe med noe som helt åpenbart skal være inspirert av andre kunstnere. Som Egon Schiele og Helene Scherfbeck som er to favoritter. Andre kunstnere kan gi meg lyst til å forenkle, men det er ikke nødvendigvis så lett overførbart til mine egne arbeider, for jeg er egenrådig.

 

Hungry Ghost   Foto: Janne Juvi Rasmussen

Hungry Ghost   Foto: Janne Juvi Rasmussen

Hungry Ghost Foto: Janne Juvi Rasmussen

 

Du har nettopp plukka ned utstillinga di, Hungry Ghost. Hvor går veien videre?

Fremover skal jeg jobbe mest mulig fritt. Jeg ønsker meg også et studieopphold for å få jobbet uforstyrret. Jeg vil øve meg på dyptrykk og linosnitt. Lino er en gammel 70-tallsteknikk, men den er revitalisert, og det finnes mange som praktiserer teknikken i dag. Jeg vil også jobbe med å vise frem mer av det jeg allerede har laget. Jeg har hatt separatutstillinger, men har erfart at å levere enkeltverk til gallerier er en form som passer bedre for meg. I tillegg til Paletten i Harstad, leverer jeg også til gallerier i Svolvær og Tromsø. Jeg er en privat person, så det fungerer fint for meg å la andre selge kunsten min. Jeg synes også tomhetsfølelsen etter en stor separatutstilling er vanskelig. Jeg prøver å finne en måte å jobbe med kunst på som er forenelig med å ha det godt i livet.

 

Ukas redaktør

Caroline Kaspara Palonen


Sist redigert

10/07/2018 15:43