Salvador Sanchez Weishaupt er ikke typen som gjerne stikker seg fram. Likevel blir han ofte omtalt som en legende, særlig blant musikk-kjennere med forkjærlighet for hip hop. I 1998 debuterte han med plata Darkside of the Force sammen med broren Oscar Sepulveda, og i 2006 fikk de Spellemannsprisen i kategorien hip hop. Kjærligheten tok han til Bodø, og for ett år siden etablerte Salvador studio i det ikke mindre legendariske Hønsehuset, på Nordland Kultursenter. Her har han jobbet i det stille. Men hvem er han egentlig?

Hvordan begynte det hele, hvorfor hip hop?

8 år gammel fikk jeg en opptakskassett med Public Enemy, Slick Rick og LL Cool J. Jeg forstod ikke så mye av hva de rappa om, men musikken traff meg. Ingen andre jeg kjente hørte på hip hop. Det ble min greie. I begynnelsen hadde jeg en mer eller mindre tilfeldig musikksamling. Jeg hengte på den eneste platebutikken i byen, og var altetende. ”Har dere noe rap?”. Hip hop var sinnsykt tøft, ingenting annet var kulere.

Jeg ble veldig fascinert av hip hop- kulturen. I 10-11 års alderen begynte jeg å skrive og prøve å rappe. Jeg ble MC Slice, og i hemmelighet tok jeg opp versene på kassett. Mamma hadde kjøpt en brukt boombox, en sånn med mikrofon og ekko-effekt. Første låta jeg og en kompis lagde var en disse-låt om en annen bekjent, med en Casio Rapman og en Korg trommemaskin. Dessverre er kassetten borte.

Med samme kompis bomba jeg også hele byen med grafitti, vanligvis rett etter skoletid. Og politistasjonen. Vi ble sett,  og politiet venta med håndjern utenfor blokka da vi kom hjem. De ransaka meg i full offentlighet, noe min helnorske kompis slapp. Pappa kom kjørende fra Kristiansand, og det var vel første gang mine foreldre var enige om noe. Vi var unge, straffen var å vaske bort alt.

Salvadors far er fra Chile, moren er fra Peru. Selv er han oppvokst i Grimstad med mor og lillebror, men pendla ukentlig til faren i Kristiansand og søsknene der.

Det var ikke mange innvandrere i Grimstad på den tida. Vi bodde i byens styggeste bygg- et eldresenter ved skolen der min mor var vaktmester. Dette var 80- og tidlig 90-tall, i Arne Myrdahls storhetstid. Vi fikk mange rare brev i posten, og murstein kasta inn gjennom vinduet. Det skapte jo selvfølgelig frykt, ikke minst blant de eldre. Jeg husker mange rare FMI-reklamer i posten. Som den om innvandrerfamilien som brukte pengene fra sosialen på en tekanne i 24 karat gull. Sånne ting- hjemmelagd propaganda. Jeg merka det godt fra enkelte lærere på skolen også. «Du Rodriguez, Gonzalo eller hva du heter, snakker du norsk?». Jeg var vel ikke en veldig pratsom fyr, da heller. Det var ei tid med mye fremmedfrykt. I ettertid har jeg tenkt at det handla mye om uvitenhet, men når man leser kommentarfeltene i avisene kan man lure på om det egentlig har gått fremover.

Hip hop-kulturen ble stort sett assosiert med noe farlig; dårlig språk, vold og opprør.  Min tiltrekning var til dels et resultat av å være en outsider i en liten by. Jeg var ganske ensom, og kunne enkelt identifisere meg med det som ikke var høykultur og allment akseptert. Folk skreiv ”knus hip hop” på ryggsekkene sine, og mente at det ikke var ordentlig musikk.

Hvordan oppstod Darkside of the Force?

Etter ungdomsskolen flytta vi til Kristiansand. Der følte jeg meg alltid veldig hjemme. På Slettheiatoppen var det flere  innvandrere, og mange hørte på hip hop. Det var kanskje der det startet. Oscar spilte gitar og hadde dongerivest med jakkemerker, men da han hørte Black Moons Enta Da Stage meldte han full overgang. Oscar fant opp sin egen måte å lage beats, på Oscar seniors PC. De første demoene ble gjort i stua med to kassettspillere. En av demoene sendte vi til National Rap Show og Tommy Tees konkurranse ”Grand Tee”, som vi vant. Fred Røssel inviterte oss da til et utvekslingsprosjekt i Oslo, og var såpass raus at han ordnet oss gratis studiotid på Stovner rockefabrikk. Det var første gang vi fikk jobbe i et ordentlig studio.

I 1998 kom debutalbumet på Christer Falcks selskap C+C records. Hvordan skjedde det?

Christer hadde Bennies på Aker brygge, den beste cd-butikken i Norge, i hvert fall når det kom til hip hop. Han hadde hørt noen demoer som han syns var ok. Men det var først når han fikk nyss om at vi holdt på med Warlocks- disselåta Backflash, at han dukket opp i studio og ga oss en platekontrakt. Christer hadde allerede en feide gående, og ville gjerne at C+C skulle stå for utgivelsen. Låten ble utgitt som en eksklusiv radio-single, og egget til det som senere ble kjent som ”hip hop-krigen”.  Det hele kulminerte da en bevæpna gjeng storma release-festen vår. Jeg ville battle, men det ble blodig alvor.

Utgivelsen blir i dag regna som en norsk hip hop- klassiker. Hvordan var mottakelsen ?

Vi fikk stort sett veldig gode anmeldelser og ble spilt litt på radio, men konflikten overskygga det musikalske. Oscar ble dessuten taua av politiet under releasen, og var på rømmen helt til vi gikk på scena på Quart-festivalen samme år. Vi gikk lei, og jobba lite med plata etter at den kom ut. Vi spilte nesten ingen konserter, og jeg begynte å jobbe med andre prosjekter. Antagelig gjorde vi det vanskelig for oss selv, Darkside ble synonymt med rap-krigen og ikke så mye annet. Det at to 17-åringer hadde laga ei hip hop skive som lå et par hestehoder foran det andre drev på med, fikk få med seg.

Darkside of the Force har så langt gitt ut to plater- den siste i 2006?

Den første plata ble i hovedsak produsert av Raymond Pellicer (Dark Norse), som egentlig var drum´n bass produsent, med bidrag fra Thomas Orveland, Anarad, Daniel Gude, Martin Bjørnersen, Dj Whiteshadow og Ras Steven. Uten dem hadde første skiva blitt en fattig affære. Jeg hadde masse ideer i huet, men kunne ingenting om det å jobbe i studio. Khari Moran (Kizzo) fra Boston ble nærmest et assosiert medlem, inntil han dro tilbake til USA på begynnelsen av 2000-tallet. På samme tid dro jeg til København for å studere lydteknikk på RMC.

Mellom første og andre-skiva lærte jeg å lage beats. Morten Martins ble ganske tidlig min faste med-produsent. Skjønte med en gang at han var et supertalent, en sånn fyr som lærer å spille alle instrumenter. Nå driver han et studio i Kristiansand. Etter noen år på skolebenken begynte vi å jobbe med oppfølgeren, El Dia De Los Puercos. Dj Breakneck ble fast medlem, og i motsetning til debuten, var Oscar med på hele albumet denne gangen. Plata kom ut i 2006.

I 1999 var Salvador med på Oslo Fluids plate. 2001 kom hans første soloplate under navnet Salvador Sanchez, etterfulgt av den neste i 2010. Begge ble nominert til Spellemann. 

Dere slo gjennom før den norske rappen virkelig tok av. Hvorfor valgte du å veksle mellom spansk og engelsk?

Av en eller annen grunn fant jeg aldri ut at jeg skulle rappe på norsk. Jeg var egentlig mest interessert i musikken. Stemmekvaliteten og flyten gikk foran teksten. De som var best på den tida i Norge, Bolt Warhead, A-team og Anarad, rappa på engelsk. Hjernehalvdelen min som tenker rap, tenker stort sett på engelsk.

Hjemme vokste Salvador opp med spansk. Privat veksler han like gjerne mellom østlending, som han snakket på grunn av stefaren, sørlending og nå Bodø-væring sammen med barna. 

Jeg har lekt med tanken å hoppe mellom spansk, engelsk og norsk, som jeg gjør intuitivt. Og at det kanskje ikke er så nøye. Min norske debut blir i 2018, men ikke på eget album. Selv om jeg en gang var veldig bombastisk på at det aldri skulle skje.

Er det over og ut med Darkside?

Vi har lovet hverandre å lage en EP til. På den måten vi gjorde det før, at vi lager alt sammen. Det føler vi at vi skylder hverandre. Rett etter Happy Daze (andre soloplate) begynte vi på ei ny Darkside- skive, men så måtte Oscar avgårde igjen. Så jeg begynte å lage låter for andre. I Oslo joinet jeg lydkollektivet Necessary, med blant andre Matti Hansen, Ted Parsons (the Swans) og Tony Wilson. Vi hadde jamsessions hver tirsdag, som så ble redigert/klipt og utgitt som tre plater. Voldsløkka i 2011, produsert av Justin Rodrick (Napalm Death) ble gitt ut på en label i USA, dobbelskiva Galgeberg/ Gimle fra 2012 ga vi ut selv. Relativt smale utgivelser, ikke radiomusikk eller noe jeg setter på mens jeg lager mat.

For tiden jobber du mye med å produsere for andre. Hva slags produsent er du?

Jeg har alltid vært veldig bevisst på hva jeg kan og ikke kan. Miksing er en av tingene jeg ikke er så god på, først og fremst fordi det er kjedelig. Det er ikke der min interesse ligger. Morten Martins er mye av grunnen til at Darkside-skiva ble så bra. Jeg vet ofte hva jeg vil, men er veldig glad i input fra andre. Jeg lager nok ikke beats på den mest tradisjonelle måten. Som produsent har jeg ofte flere forslag, presenterer flere idéer, skisser, som siden velges ut. Mange hevder at jeg har bygd opp et eget sound med tiden, uten at jeg nødvendigvis hører det selv.

For meg er artisten og vokalen i fokus. For å hente ut det beste, må man rappe over det man liker best, bli trigget. Jeg forsøker å lage slike triggere, få artister til å gjøre noe nytt, utløse noe. Derfor liker jeg best å jobbe med folk i studio. Prosessen og energien er viktig, men i 2017 er det helt vanlig å bare sende beats elektronisk. Hvis man sender fra seg en ferdig beat, og artisten har hørt den ihjel, blir noe av den energien borte. Det blir lett for ryddig og pent. Jeg vil gjerne bruke en del tid med artisten for å skjønne hva vedkommende liker. Noen prosesser kan utvikle seg langsomt. Av og til finner vi loopen, det trigger en idé og vi er ferdig relativt kjapt.

Du har en ganske stor platesamling, med et eklektisk utvalg. Likevel er det i hovedsak hip hop du jobber med?

Jeg kommer fra et hjem der musikk var viktig. Pappa er perkusjonist, og jeg har vokst opp med mange forskjellige sjangere. Men beatsa i hip hopen var det første som virkelig traff meg. Så slo det meg at faen, de lager det ikke, de stjeler det! Jeg hører på mye annen musikk, men har hele tiden i bakhodet at det kan inngå i nye beats. Denne klippe- og limemetoden fenger meg. Samle skisser, ideer og utdrag fra film, litteratur og musikk, som seinere kan settes sammen til noe nytt. Loops og lyder. Noen referanser er utilgjengelige eller ugjenkjennelige, andre trer tydeligere frem. Likevel- klarering av samples kan av og til være problematisk. Happy Daze ble fjerna fra strømmetjenestene i 2011, etter trusler om søksmål fra Bruce Lees advokater. Tittellåten inneholdt et lydklipp fra et tv-intervju, og måtte fjernes. Det tok fem år før plata endelig var tilbake igjen.

Salvador har tatt del i mange ulike prosjekter i de senere årene, og har stadig viet mer tid til produsentrollen. I tillegg til Darkside, er han også del av Punani SS med Martin Bjørnersen og Mud People med Tony Wilson. Han har produsert undergrunnsfavoritten Gifts plate Mannen i gata, og bidro med tre låter på Oters kritikerroste Kollektiv kollaps, for å nevne noe. I juli kommer Erik de Torres til kultursenteret for å jobbe i Hønsehuset med en ny EP. I det siste har Salvador også jobba med lokale rappere, blant andre Deif. Det største prosjektet kan han imidlertid ikke snakke høyt om enda. Ryktene forteller om en lokalt forankret utgivelse, som inkluderer et dypdykk i Bodøs musikkarkiv.

Hva er planene fremover for Hønsehuset?

Dette er et studio med historie i veggene. Man finner ikke en sånn her plass i Oslo. Studioet på Storo hadde jo en dato. På samme måte som atelier for kunstnere gjerne er midlertidige, befinner mindre studio seg ofte i bygg som skal rives eller venter på ombygging. På Storo står det nå bare en parkeringsplass igjen. Jeg ønsker å utvikle Hønshuset videre, både jobbe med tilreisende artister og videreutvikle talenter lokalt.

I Lifetime Pedestrian heter det at «The music we make isn’t for you to bump in your car and ride to / This one’s for my lowlife pedestrians / The ones that are like me, who never earn enough money to get a driver’s licence». Hvordan er det Salvador, 10 år seinere. Har du lappen?

Nei. LIFETIME.