Endringer og fleksibilitet har alltid vært viktig for Marie Hermo Jensen. Dansekunstner, koreograf, dansefilmskaper, produsent, og markedsføringsansvarlig i Stellaris DansTeater. – Jeg har fått og forlatt mange «hjem», sier Marie som har flyttet mye på seg. Marie ble så godt som født inn i den eldste frigruppa innen dans i Norge, etablert i 1980 av hennes mor Solveig Leinan-Hermo. På nyåret sluttet Marie som leder i DanseFestival Barents. Nå går hun inn i en ny rolle; hun skal tilbake til en filial av Stellaris langt sør; New Zealand.
Marie i forestillingen «Anew» som tar for seg det å være i endring, og handlet om å lytte til de ulike identitetene man har. Foto: Chloe Palmer.
Marie har vært dansekunster i femten år i 2018. Hun har utdanning fra Skolen for Samtidsdans og har Bachelor fra London Contemporary Dance School. Marie driver også stellaris dance nz (sdnz) i New Zealand, hvor hun arbeider som dansekunster, en bedrift som har utviklet seg som en gren ut av Stellaris DansTeater. Etter flere år i Hammerfest flytter hun nå til New Zealand igjen. Men base mener Marie hun bestemt kan ha to steder.
Når jeg sier Stellaris Marie; hva er det første du tenker på, eller føler da?
Hjem, mamma, Hammerfest, Barents, ekspansjon, kulturutveksling, stålvilje og uante horisonter. Det ligger der i hjerterota. Det er helt sinnsykt at det nå er det eldste frie kompaniet innen dans i Norge.
Har det alltid vært dans for deg?
Er arvelig belasta sånn sett. Var allerede på scenen i magen og vokste opp i et miljø hvor dansen hele tiden var rundt meg. Jeg satt bestandig i studio å så på, var med på innstuderinger og treningsøkter. Så resultatet av arbeidet som mamma gjorde. Som elev av Stellaris Danseverksted ble vi alltid tatt veldig godt vare på, og fikk jobbe kreativt med dansen veldig tidlig. Jeg har alltid likt hvordan uttrykket kan varieres, si noe ingenting annet sa. Og så er det jo den fysiske følelsen av bevegelse, spesielt i improvisasjon er jo så god, å tippe, skli, snu, lede…
Hva gjorde at du valgte den karrieren som du gjorde?
I bunn og grunn var det ikke noe annet som ropte til meg. Jeg var jo allerede en del av det, og mye av min egen identitet lå allerede i Stellaris DansTeater. Og så jobber jeg og mamma veldig godt sammen. Men for å komme hjem måtte jeg også ut, og Skolen for Samtidsdans gav meg et push for å ville drive med dette på heltid. Det viktigste jeg lærte var å stole på at de prosessene du har kommer det noe ut av.
Har det alltid vært Stellaris for deg?
Ja. Bestandig. Jeg pleier å spøke litt med at vi er søstre, Stellaris og jeg. Hun kan være en smule irriterende og får til tider mye oppmerksomhet. Men jeg er glad i henne.
Hva har det betydd for deg å bo i Hammerfest? Hva har det betydd for deg å bo andre steder? Og hva tror du det vil bety for deg å bo på New Zealand?
Sted er ikke hva sted en gang var. Vi forflytter oss, følger strømninger og migrerer som aldri før. Å komme hjem er godt. Jeg husker, lever i en nostalgisk følelse av fortid som jeg synes er deilig. Men et voksent blikk på et hjemsted eller hjemland kan også være utfordrende. Hvert sted jeg har tilbragt tid har gitt meg nytt blikk, om det var Norge, England, Australia eller New Zealand. Jeg har fått og forlatt mange «hjem». De er som karakterer, ulike og utfordrende på mange måter. Det gir meg masse. Jeg har jo tilbragt tid i NZ tidligere, så sånn sett går jeg ikke denne gang inn i det ukjente. Men vi skal til en ny plass, så det er jo spennende. Men jeg liker å påpeke at selv om jeg ikke bestandig befinner meg fysisk på en plass, så er jeg der allikevel. Ikke bare i følelseslivet med at jeg kaller dette hjem, men verdens digitalisering og fordi det ”bare” tar tre dager å forflytte seg, har gjort at jeg har både arbeidssted og tilstedeværelse her. Jeg liker ikke å tenke på utfordringer som begrensninger, men som muligheter. Som en motpol til det jeg nettopp sa har jeg et lite sitat som jeg har båret med meg siden jeg så ”Peder Seier” i 2006 på Nordland Teater, dramatisert av Anne Meek med igjen mamma på koreografi: Fremmede er vi for det folk vi forlot, og fremmede er vi for det folk vi kom til. Det har jeg tenkt på flere ganger. Men vi blir vel alle en type hybrid etterhvert som vi vokser innenfor et internasjonalt miljø. Jeg tenker at jeg kan ha flere hjemland. Men først og fremst er jeg fra nord.
Solveig Leinan-Hermo i jubileumsforestillingen fra 2000 «Dær Fastlandet Flyt». Marie danset den samme rollen i 2015 på DanseFestival Barents. I 2016 ble den spilt på Den Norske Opera & Ballett hvor Solveig startet sin karriere. Foto: Ola Røe.
Du har vært festivalleder for den fjortende DanseFestival Barents. Hva sitter du igjen med av opplevelser og inntrykk etter festivalen i 2017?
Ja, det var heftig. Det var spennende å stå på en annen side av feltet som arrangør. Og så synes jeg det er fantastisk at Hammerfest og regionen har en slik festival, at denne aktiviteten finnes her oppe i nord. Rollen som festivalen skal spille, som et knutepunkt for kunstnerne i regionen er viktig. Og så kan man ikke la være å bli inspirert når alle disse kreftene kommer. Den sterkeste opplevelsen for meg i 2017 var BarentsLab prosjektet ”BarentsKræsj”. Stellaris DansTeater har drevet kulturutveksling med Russland over flere tiår, og jeg har vært så heldig å ta del i den prossesen. Stellaris DansTeater har tidligere blandet norske og russiske dansere i samme sceniske fremvisninger, og har også gitt bruksrett på sine norske stykker innen samtidsdans i Russland. Jon Tombre tok i BarentsKræsj tradisjonelt russisk repertoar innen klassisk ballett og folkedans, dekonstruerte det og satt det opp imot norske samtidsuttrykk. Og det ville vært umulig å gjøre hadde det ikke vært for det lange arbeidet mamma har gjort. Hun har skapt et nettverk av profesjonelle aktører som stoler på hverandre og våger å satse sammen for å lete i nye uttrykk stod. For forestillingen var hun kunstnerisk rådgiver. Resultatet var banebrytende, surrealistisk og vakkert. Historien jeg hadde tatt del i stod plutselig foran meg i ny drakt. Blir helt rørt jeg! Jeg tror på DFB som en viktig aktør i det profesjonelle miljøet og som en viktig plass i Nord-Norge og regionen for scenekunst.
Fra åpningsforestillingen til DanseFestival Barents 2017 «BarentsKræsj». Regi: Jon Tombre. Foto: Kim S. Falck Jørgensen.
Hva har du satset på? Og hva mener du festivalen skal satse på videre?
Jeg satset på historien, den lokale styrken og på strømninger jeg følte var viktige. For eksempel var det viktig å få i gang ISOBAR-seminarene, å mobilisere kunstnerne til diskusjon for å få større innsikt i hverandres kunst, kultur og land. ISOBAR skal fungere som både en møteplass for kunstnerne som virker i Barents regionen og være et bidrag til utviklingen av kunstfeltet både på regionalt og internasjonalt hold. Utgangspunktet for ISOBAR-seminarene er kulturutveksling, med videreutvikling av kunstfeltet som hovedmål.
Siri Wigdel har nå tatt over som leder, og vi har hatt en fin tid sammen for å bli bedre kjent. Fremover ser jeg en videre internasjonal satsning, en styrkning av det kunstnerisk styrte og i forskning, både innenfor kunstuttrykk og hvordan vi formidler kunsten. Og så ligger det et stort potensiale for at festivalen kan bidra til destinasjonsutvikling for Hammerfest.
Nå har du gitt festival lederjobben videre til Siri Wigdel, betyr det at du er ute av festivalen?
Neppe. DanseFestival Barents har vært endel av Stellaris DansTeater sin virksomhet siden 2003, og forresten min første visningsplass som koreograf samme år. Jeg har jobbet i bakgrunnen av festivalen i mange år. Akkurat nå jobber jeg både for Stellaris DansTeater og DanseFestival Barents. Så får vi se hvordan det blir etter hvert.
Synes du Siri er en god kandidat for å lede festivalen videre? Hvorfor?
Ja. Siri er også dansekunster i utgangspunktet, og har drevet i forskjellige kryssningsfelt innenfor kulturlivet. Da mener jeg at hun har produsert forestillinger, utviklet prosjekter, sittet i utvalg og råd, forsket innenfor dans og psykisk helse, drevet et teater. Hun har en evne til å se de større sammenhengene, og setter kunsten i seg selv som en viktig verdi, både for det profesjonelle feltet og som samfunnsaktør. Og så tror jeg hun er sta, og det kan jo komme godt med!
Over til et annet dagsaktuelt tema. Fylkessammenslåing av Troms og Finnmark? Hva tror du? Er det et faktum? Og hvilke konsekvenser kan det få for kunst – og kulturlivet?
Nå har det vært en turbulent tid her i Hammerfest, med diskusjoner rundt kommunesammenslåing og fylkesammenslåing den siste tiden. En fylkessammenslåing betyr et veldig stort område under samme paraply. Det kan bety et skift av makt lengre vekk fra folket, og da også kunstnerne som lever her. Tenk på nedleggelsen av Nordnorsk Kulturråd og hva det betydde når makten flyttet seg fra kunstnerne til administrasjon. Men en ting er bombesikkert, og det er at slike bestemmelser skaper dramatikk. Så da vi kan jo håpe på mange bra kunstverk fremover.
Hva er dine fremtidige håp for kulturlivet i Finnmark, Nord-Norge og Barentsregionen?
Mer midler og mindre byråkrati er det jeg tenker først på. Mer makt til utøvende kunstnerne og mindre makt til administrasjon. Mer fokus på kunst og kultur som en viktig medspiller for verdi i samfunnet.
Fra «Anew» som hadde premiere på Hamilton Gardens Arts Festival i New Zealand. Koreografi: Marie Hermo Jensen. Foto: Chloe Palmer.
Hva skal du konsentrere deg om nå?
Jeg skal jobbe hardt for å få tak i alle de røde trådene som ligger rundt meg etter en veldig travel tid, og klekke planer for fremtidige prosjekter. Jeg skal ta meg en lang flyttetilandresidenavjorda-påskeferie. Stikke tærne i havet på andre siden og se om der ikke finnes en aller så liten kontrast å bryne seg på.
Hvilke utfordringer har yrkesvalget ditt gitt deg?
Jeg jobber kontinuerlig med hvordan jeg skal prioritere tid. Arbeidsmengden er stor, og det er til tider vanskelig å skru av. Men tenker også at utfordringer ofte kommer med en lærepenge eller to, og de skal man jo prøve å få med seg.
Er det verdt alt arbeidet?
Du våger altså å spørre det spørsmålet når du vet at jeg akkurat er ferdig med et lass av rapporter og har søknadsfrister om få dager! Jeg får hviske et tydelig ”Ja, det er det”. Det tenkte jeg i alle fall under festivalavviklingen når så mange interessante folk var rundt meg. Og det synes jeg spesielt når kreativiteten flyter i en produksjon. Da er det spennende da!
Stellaris betyr stjerne, hva er din ledestjerne Marie?
Det må være den lille stemmen. Du vet, den som er satt sammen av alle tidligere erfaringer som ikke holder kjeft. Den som du både vil og ikke vil lytte til, som forteller deg at nå er det noe som er viktig. Jeg har en finurlig lederstjerne. Den er litt eventyrlysten.
www.stellaris.no www.dansefestivalbarents.no
