Fra Dansearena nord sitt studio under norsk-russisk kultursamarbeid. Foto: Zbigniew Ziggi Wantuch

Av og til hører vi som jobber innen kunstfeltet, at vi sitter i vår egen boble og ikke er i kontakt med verden rundt oss. Noen kan framstille det som om kunstnere og produsenter sitter langt til fjells og kontemplerer over livet og kunsten – uten omtanke for at det er en verden der ute, hvor folk lever sine vanlige liv med stort og smått. De som økonomisk støtter kunstproduksjon, er ofte nøye med å si at en forutsetning for tildeling er at man samarbeider.
Hvis våre omgivelser har den oppfattelsen at kunst foregår i et vakuum, bidrar det selvsagt til at kunst som begrep og yrke framstår som elitært og verdensfjernt.

Men ser vi inn i hverdagen til kunstnere, festivaler og produsenter så er det min påstand, at intet kunne vært mer feil. En kjapp oversikt over min egen kalender forteller meg, at mye av min og andres tid går til nettopp dette: samarbeid. Aldri før har vi kommunisert så mye med hverandre på telefon, epost, Skype, Messenger, Zoom og hva alle disse plattformene heter. Og mine kollegaer i Henningsvær, Kirkenes, Kjøllefjord, Stamsund, Harstad forteller det samme: Verden og vi er i løpende dialog.

Og samarbeid er bra. Det utfordrer oss til å tenke i nye baner, vi møter andre erfaringer og kompetanser.  Ting ser annerledes ut hvis man ser fra et annet ståsted – dermed ruster vi oss godt til å møte nye verdener gjennom kunsten. Samarbeid er ofte gøy, det er utfordrende og kan flytte inngrodde vaner i nye retninger – noe vi alle har veldig godt av. På sitt beste får man det meste ut av alles kompetanse og oppnår dermed ny kunnskap og en dypere læring.

Samarbeid krever involvering og tid til å forstå hverandre sine synspunkter. Det krever også at man åpner opp for muligheter som ikke ellers er prøvd. Samarbeid kan gi et større nedslagsområde, flere visninger eller man kan strekke sitt arbeid ut til nye grupper eller vise seg frem i et nytt geografisk område.

Og siden kunstfeltet i nord er ganske smått, har de alle vært eminente til å strekke ut hånden til andre som har annen kompetanse å bidra med. Jeg vil gå så langt som til å si at samarbeid er en ganske innarbeidet arbeidsmodell for kunstbransjen i nord.

Det er stort sett utelukkende fine ting å si om samarbeid – men hvis man tror at kunstbransjen sparer tid og penger, tar man feil.