Hvis du beveger deg i feltet samisk aktivisme, er det tydelig ett tema som gjentar seg.
Selvbestemmelse. Vi er ett folk, boende i fire land. Vi har få egne urfolksrettigheter, og har med andre ord ikke mulighet til å bestemme over tradisjonelt land. Dette på tross av at Norge har ratifisert urfolkskonvensjonen ILO 169 skrevet av FN, som skal sikre slike rettigheter.
Ei heller har vi et geografisk sted vi kan kalle vårt. Etter at landegrensene ble trukket, ble vi plutselig plassert i fire forskjellige stater, og under stormajoritetens makt. Familier ble splittet, og nasjonaliteter ble utdelt. Vi var ikke lengre samer, men for eksempel norske statsborgere.

Kampen for samisk selvbestemmelse har lenge vært ønsket, og i det siste mer og mer et behov for overlevelse. Kolonialismen er ikke over, men skjer daglig – aller sist ved brenningen av Anita Gimvall sin goahti (gamme), på svensk side av Sápmi. Dette er et klart eksempel på et majoritetsmakt som ikke viser respekt til en boplass som burde blitt sett på som kulturarv.

I fjor sommer ble øya Čearretsuolu i Tanavassdraget som utgjør grensa mellom Finland og Norge, skapt til et sted hvor vi selv forsøkte å ta bestemmelser på tradisjonelt land. Grunnen var for å demonstrere mot de nye fiskereglene som trådde i kraft i området; en stor trussel for samisk, tradisjonelt fiske.

Kort oppsummert:”Hovedformålet er å oppnå en god og forsvarlig laksebestand innen 15 år. Alle fiskere må ha fiskekort, og fiskesesongen blir betydelig kortere.” Derfor er det like rettigheter for turister, som for lokalbefolkning, og talspersoner i saken mener det er brudd på urfolksrettigheter.

I juli den sommeren dro jeg til øya, for å være endel av bevegelsen. Det er viktig å nevne at demonstrasjonen på øya var fredfull og ikke-voldelig. Dagene mine der, sammen med mine venner, fuglesorten čearret (rødnebb-terna), lavvo og bål var virkelig spesielt. Det beste som skjedde var da turister fisket utenfor boplassen vår, og vi fortalte dem om situasjonen, hvorpå de ble å spørre oss om rettigheter til fisken. De spurte snilt, vi gav dem lov. Og det er dette vi vil! At på samisk, tradisjonelt land er det vi som skal bestemme.

Bilder: Sarakka Gaup

Gjennom politisk aktivisme, kom også kunst. Mye fordi vi aktivister som var der, var poeter, musikere og joikere. Det ble laget dikt, sanger, støttekonserter og holdt foredrag innen tema som dekolonisering og urfolksverdier. Det er spesielt 6 aktører jeg vil fremheve: Jenni Laiti, Beaska Niillas, Sara Marielle Gaup Beaska, Niillas Holmberg og Áslat Holmberg. I god blanding av politisk erfaring og talenter innen hvert sitt kunstfelt, ble det skapt mye motstandskunst. All ære og respekt til disse hverdagsheltene, som sammen med mange, holder kulturen vår levende. Vi håper på å bo der denne sommeren også.