Foto: Privat

Hun går under navnet «Eventyrdamen», og har et glødende engasjement for å holde den muntlige fortellertradisjonen i live. Eirin Edvardsen heter dama som hjelper oss å huske på magien som ligger gjemt i denne urgamle muntlige tradisjonen.

Det er November 2016, og sneen laver ned utenfor. Vinteren har for fult gjort sitt inntog i Nord og mørketiden henger som et blått gardin over dagene. Det er første gang på ganske lenge at jeg er hjemme på akkurat denne tiden av året, når Nord-Norge er på sitt aller mørkeste. Jeg har trosset snøkavet som herjer utenfor, og er på vei fra hjemplassen min Fauske til Bodø, og til Stormen Kulturhus. For i dag skal Eirin Edvardsen fortelle om «Fykomfei», en liten skapning fra nord som er halvt fugl og halvt menneske. Basert på et eventyr av Regine Normann, og i dag akkompagnert av selveste Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, NOSO. Mange kjenner nok Eirin Edvardsen best som Saltens egne «Eventyrdame», og som en av de viktigste bidragsyterne vi har i Nordland for å holde den muntlige fortellertradisjonen i live. Og selv om forestillingen om «Fykomfei» er annonsert som en barneforestilling, tar det meg ikke lang tid å bestemme meg for å ta turen like vel. Jeg er nemlig veldig stor tilhenger av Eirin Edvardsen og det arbeidet hun gjør, og overbevist om at vi mennesker trenger historiene, store som små. For kanskje er det nettopp slik vi har overlevd denne mørkeste tiden av året her oppe i nord. Ved å tenne lys, og komme sammen for å fortelle og lytte til gode historier. 

I Stormen Kulturhus vrimler det av forventningsfulle barn og foreldre. Og så meg da, som har funnet meg godt tilrette allerede. Det er en høytidelig stemning i rommet, med NOSO og alle deres instrumenter stablet opp på rekke og rad. Og når Eirin entrer scenen og symfoniorkesteret drar i gang tonene, sitter barna musestille og følger med. Det er både sang og fortelling, og vi dras inn i eventyret om Fykomfei fra første stund. For som den eminente fortelleren hun er, har Eirin denne helt egne evnen til å målbinde lytterne fra første stund. Små barneører strekker seg lange, og små og store ansikter forvandles mellom ulike uttrykk. Fra forundring til forskrekkelse, fra redsel til begeistring. Man kan nesten se hvordan fantasien får boltre seg og spinner rundt inni de små hodene, og pausene mellom ordene fylles opp av deres egen forestillingsevne. Og det er jo det som er så fantastisk med den muntlige fortellertradisjonen! Den har rom for at man kan få være med å forestille seg den magiske verden som det fortelles om. En slags kollektiv handling hvor historien formes mellom den som forteller og den som lytter.

«Fykomfei» ble varmt mottatt av både publikum og presse. Men denne forestillingen er bare et lite utdrag av et enormt arbeide som Eirin Edvardsen står for. Eirin, som er født og oppvokst på Straumen i Sørfold, har studert både teater, teaterproduksjon og dramaturgi ved høgskolen i Oslo, før hun etterhvert endte opp på fortellerstudiet, muntlig fortellerkunst. I Oslo ble hun med i fortellergruppen Fabellatores, som turnerte rundt på skoler i Sør-Norge, men etterhvert kom hjemlengselen, og i 2001 flyttet hun hjem til Sørfold og etablerte i 2001 sitt eget fortellerfirma «Eventyrdamen». Og heldigvis for Nord Norge, for siden 2001 har Eirin vært en svært aktiv og viktig aktør innen den muntlige fortellertradisjonen. Oppvokst med en pappa som leste og fortalte historier på sengekanten, og en gammeltante Petrine som alltid hadde god tid og fortalte historier fra gamle dager, er det ingen tvil om at hennes interesse for historiefortelling strekker seg lengre tilbake enn studietiden i Oslo. Og tilbake i Nord-Norge opplevde Eirin en stor etterspørsel etter nordnorske og samiske fortellinger, og begynte etterhvert å fordype seg mer i dette. Hun pløyde seg gjennom årbøker og lokalhistoriske utgivelser, og dette ble etterhvert inngangen til lokale sagn og eventyr som Eirin hentet fram i lyset igjen og fortsatte og fortelle til nye generasjoner. En av hennes kanskje største produksjoner er «Stallo sover ikke når sølvmånen skinner», en figur og fortellerforestilling utformet i samarbeid med Sissel Horndal, på forespørsel fra den Lulesamiske Bokbussen (Tysfjord Kommune). Fortellingen om Stallo er en gjendiktning og fabulering over et kjent samisk eventyr som fins i mange variasjoner. Forestillingen resulterte senere i en CD, mange turneer og forestillinger for blant annet den Kulturelle Skolesekken, Riddu Riddu, Oslo litteraturfestival og Norsk kulturråd, i perioden 2007-2014. Eirin har siden den gang hatt en rekke oppdrag som historieforteller, både for firmaer, festivaler, museum og instutisjoner, i tillegg til å jobbe som artist, skuespiller og kursholder (for å nevne noe). Hun har vært rundt på en rekke skoler og barnehager og fortalt historier om fjellene vi har rundt oss, om Marmælen og Draugen, og om mange andre mystiske skapninger vi nordboere har omgitt oss med opp gjennom tidene. Siden 2016 har hun også jobbet full stilling som forteller og museumsformidler ved Nordlandsmuseet på Fauske, og vært med å starte Saltens første fortellerfestival, «Eventyrlige daga». Gjennom Nordlandsmuseet har hun sammen med musiker Maria Piel, også jobbet med prosjektene «Skrøner og skrømt», «Troll i Nord» og «Skumringstimen», en musikalsk fortellerstund.

Foto: Sissel Horndal. Fra «Stallo sover ikke når sølvmånen skinner»

I likhet med Eirin, har også jeg vokst opp med en pappa som fortalte historier på sengekanten. Historier fra gamledager, fra krigens etterdønninger i Nord-Norge, fra livet på gården og alt det gøye de fant på der. Historier om han som hoppet i høyet og ble lam, om fiskekroken i øyet, eller om den gangen de første bananene kom i kasser over fjorden og den første til å prøvesmake spiste dem med skallet på. Eller historiene til nabopappaen som fortalte oss om småtrollene som bodde i fjellet i Sulis. Minner som i dag er gull, og som jeg er glad for å kunne fortelle videre. Vi folk her oppe i nord har alltid hatt en sterk muntlig fortellertradisjon. Enten i form av gamle sagn om mystiske skapninger, røverhistorier fra sjømenn som krysset de store havene, historier om bygdeoriginaler, eller historier om personifiserte fjell som forklarer landskapet rundt oss. Muntlige fortellinger som alltid har vært fleksible, men kontinuerlige på samme tid. Fortalt fra generasjon til generasjon. Kanskje en av de aller flotteste tradisjonene vi har.

Og når det nå begynner og mørknes, og vi igjen går mot den mørkeste tiden av året, er det ekstra godt å vite at det nok finnes gode sjangser for at Eirin Edvardsen igjen inviterer til «Skumringstime» og fortellerstund på ett av de mange gamle bygdetunene eller husmannsplassene vi finner rundt omkring i Nordland. For Eirin forteller på tvers av generasjoner, og det er jeg så utrolig glad for, for vi voksne trenger også å bli fortalt for. Og når vi blir det, skjer det ofte noe magisk; vi begynner gjerne å huske flere historier. Historier binder bånd mellom oss mennesker og plassen vi bor på, eller kommer fra. Men kanskje enda viktigere binder historiene oss sammen til hverandre, som mennesker. For det er virkelig noe veldig magisk i bare det å sitte sammen å lytte til en god historie. Vi trenger muntlige fortellinger, kanskje mer enn noen gang. I et samfunn hvor det meste raser forbi oss i en voldsom fart, og sansene bombarderes av inntrykk 24 timer i døgnet, kjennes det ekstra nødvendig å komme tilbake til det helt enkle. Til den muntlige fortellertradisjonen og dens pusterom. Hvor det fortsatt finnes plass mellom ordene, og man kan fylle den med det man måtte trenge å fylle den med.

Selv er jeg en av dem som reiste bort fra hjemplassen min. Som krysset hav for å lære nye historier. Jeg har vært så heldig å få bli kjent med mange ulike kulturer rundt omkring i verden, og en av de tingene jeg har lært er at for å virkelig lære å kjenne en kultur, må man lytte til dens sanger og dens historier. Jeg har vært så heldig å møte flere fantastiske historiefortellere, fra mange ulike land og kulturer. Fra profesjonelle fortellere til helt vanlige folk som deg og meg, og som alle er viktige bidragsytere for å holde denne urgamle tradisjonen i live. For alle kan fortelle historier! Det har nok tatt meg noen år å virkelig få opp øyenene for den muntlige fortellertradisjonens verdi, og det arbeidet som gjøres for å ta vare på denne tradisjonen. Og hver gang jeg er hjemme i Nord-Norge gjør det meg veldig stolt å vite at vi har vår egne «Eventyrdame» Eirin Edvartsen, som gjør en fantastisk innsats for å videreformidle den muntlige fortellertradisjonsarven. Som engasjerer og inspirerer barn og unge så vel som godt vokse, til å fortsette å fortelle og lytte til gode historier. For magien er der alltid, om vi bare tar oss tid til å lytte.